Uten fritaksmetoden ville beskattede virksomhetsinntekter blitt skattlagt ytterligere når de ble løftet «oppover» i strukturen. Den samme inntekten ville såldes blitt beskattet med langt mer enn 22 prosent som er gjeldende selskapsskattesats. En slik situasjon ville være uholdbar, og ville indirekte også kunne medføre en uthuling av den risikospredningen som ansvarsbegrensningen i aksjeloven er bygget på. Av skattemessige grunner hadde en altså ikke hatt mulighet til å etablere ellers hensiktsmessige og risikobegrensende strukturer.
Det er også viktig å være oppmerksom på at før fritaksmetoden ble innført, var utbytte skattefritt for både selskap og (norske) personlige aksjonærer. Videre hindret også RISK-reglene dobbeltbeskatning ved salg av aksjer. Fritaksmetoden er dermed blant annet en konsekvens av at utbytte ble skattepliktig hos personlige aksjonærer. Det er et faktum at selskaper og dets aksjonærer er forskjellige skattesubjekter. Som en konsekvens av dette vil transaksjoner (utbytte) mellom selskap og aksjonær være skattepliktig med 37,8 prosent.
Sugerør inn i selskapene?
Det er etter gjeldende regler ikke mulig å benytte verken selskapets eventuelle likvider eller andre eiendeler til private formål uten en betydelig skattebelastning. Muligheten til å benytte selskapets midler til private formål er også svært begrenset etter regnskap og aksjeloven. Det er dermed ikke riktig – slik en kan få inntrykk av i den offentlige debatten – at norske eiere i dag har et sugerør inn i selskapene der de fritt kan benytte eiendeler privat uten beskatning. Muligheten for slike eventuelle gunstige tilegnelser ligger langt tilbake i tid, og bør ikke gi grunnlag for dagens skattedebatt. Det kan ikke være slik at en for å unngå uønskede tilpasninger favner så bredt at en slår beina under viktig næringsaktivitet.
Når det gjelder selve fritaksmetodens virkninger – nemlig at aksjeinntekter og utbytte i motsetning til for eksempel renter, leieinntekter og driftsinntekter er (tilnærmet) skattefrie på selskapenes hånd – er ikke dette en regel kun for aksjonærer. Gjennom aksjesparekontoer kan enhver – selv «vanlige folk» – oppnå akkurat det samme. Aksjegevinster og utbytte er skattefritt, mens tap ikke er fradragsberettiget. Tas midler ut over det en har satt inn ut av aksjesparekontoen, skattlegges dette på samme måte som utbytte fra aksjeselskaper med 37,8 prosent.
En kan heller ikke komme utenom at de fleste vestlige land har en eller annen form for fritaksmetode. Uten en samtidig samordning av satser for kildeskatt med skattlegging i Norge, ville en eventuell fjerning av fritaksmetoden i Norge dermed kunne forsterke forskjellen mellom norske og utenlandske eiere.
De rike betaler ikke skatt…
Hvor denne påstanden reelt sett kommer fra er svært vanskelig å forstå. Som beskrevet over er ethvert uttak fra aksjeselskaper skattepliktig; enten som utbytte, uttaksbeskatning eller annen fordelsbeskatning. Det er dermed etter gjeldende regler isolert sett ikke mulig å ta midler, eller for den saks skyld lønn, ut fra et selskap, uten beskatning. Dersom slike uttak ikke utløser skatt, skyldes dette andre forhold hos mottaker. Det kan være fremførbare underskudd, rentekostnader eller andre fradragsberettigede kostnader som inngår i den samlede skatteberegningen. At en aksjonær eventuelt tar ut midler som tidligere er skutt inn i selskapet er på samme måte som uttak fra bankkonto skattefritt. Dette er heller ikke inntekt, men omdisponering av eiendeler, eller formue om en vil. En slik omdisponering skjer nettopp ofte som følge av behovet for å finansiere formuesskatten.
Som vanlig er spekulasjonene i gang med tanke på hvilke skatteforslag som kan bli foreslått i kommende budsjett. Selv om kalkulatoren helt sikkert benyttes hyppig i finansdepartementet i disse dager, får næringslivet og vi som jobber med skatt krysse fingrene for at det ikke kommer flere endringer som bærer preg av hastverk og manglende helhet. Likeså bør vi håpe på at ønsket om et fortsatt verdiskapende norsk næringsliv vektlegges i vurderingene.
