Senest i Debatten på NRK 19. november ble det hevdet at skjermingsfradraget gjør at kapitaleiere kan ta ut betydelige utbytter skattefritt, som kontrast til lønnsmottagere med høy marginalskatt.

I eksempelet er det investert 100 millioner i 2020 som er steget til 200 millioner. Med skjerming for årene frem til det ble tatt ut utbytte i 2023, gir en investering på 100 millioner et skjermingsfradrag på 2,8 millioner kroner ved utgangen av 2022.

Eksempelet er misvisende av flere grunner. For det første forutsetter det at investoren har fått penger dalende fra himmelen uten skatt. Hvis investeringen er finansiert med utbytte eller gevinster vil investoren ha betalt 40 millioner kroner i utbytteskatt med satsene i 2020 for å sitte igjen med 100 millioner. Med dagens satser ville hun betalt 61 millioner kroner i skatt. I tillegg kommer selvsagt den underliggende selskapsskatten.

En annen litt underlig forutsetning er at investoren i eksempelet har levd av luft og kjærlighet mellom 2020 og 2023, fordi det først er i 2023 hun tar ut utbytte. Det kan fungere for noen, men er for de fleste nokså urealistisk. Ikke minst må hun finansiere formuesskatten sin på rundt en halv million kroner i 2020, og opptil mer enn 1,6 millioner i 2023 når verdiene har steget. I realiteten har hun nok ikke så mye igjen av skjermingsfradraget, og hun har nok også betalt en del inntektsskatt.

Beskjedne beløp?

Skjermingsfradraget skal skjerme en såkalt risikofri avkastning på investert kapital for å sikre nøytralitet med hensyn til finansiering. Torvikutvalgets flertall mente at slike effektivitetsegenskaper talte mot å avvikle skjermingsmodellen.

Et praktisk spørsmål er hvor mye skjermingsfradraget utgjør. Finansdepartementet har i svar på spørsmål fra SV i forbindelse med statsbudsjettet for 2024 anslått provenyeffekten av å avvikle skjermingsfradraget helt til 3 milliarder kroner påløpt og 2,4 milliarder bokført. Det kan virke mye, men skjermingsfradraget utgjør beskjedne beløp pr. person.

Finansdepartementets tall viser at det er nesten 600.000 personlige skattytere som har benyttet seg av skjermingsfradraget i 2023. Interessant nok har antallet økt kraftig fra 2021, hvor det var noe under 300.000. Kanskje Norge er på vei til selveierdemokratiet? Alternativt skyldes dette bare at det er nødvendig å ta ut mer utbytter for å finansiere den økte eierbeskatningen de senere årene. Andelen i prosent er naturligvis høyest for de med de største formuene, hvor tre fjerdedeler benyttet seg av skjermingsfradrag.

I gjennomsnitt ga skjermingsfradraget en skattebesparelse i 2023 på 1.650 kroner. Også her var besparelsen høyest for de med høyere formuer. For de med formue over 100 millioner, utgjorde det likevel ikke mer enn 110.000 kroner i snitt. Det er beløp som er temmelig langt unna det eksempelet som ble brukt i Debatten, og som på langt nær nok til å dekke formuesskatten. Tallene stemmer uansett godt med erfaringer fra vår praksis. Det er et svært lite mindretall klienter som nyter godt av skjermingsfradrag av betydning.

Effektiv overgangsperiode

Det er nok en underliggende forestilling at det er mange som etablerte høye kostpriser i forbindelse med overgangen til aksjonærmodellen i 2005. Det er liten tvil om at det var mange som anvendte overgangsperioden effektivt, og som derfor fikk høy innskutt kapital og skjermingsgrunnlag. Nå har det gått 20 år siden skattereformen. Som Martin Eckhoff Andresen har vist i sin rapport fra 2022 (SSB rapporter 2022/37), tyder mye på at disse grunnlagene er uttømt.

Også dette stemmer godt med erfaringen fra vår praksis. I tillegg var det mange som ikke fikk skjermingsgrunnlag etter overgangsreglene. De inneholdt nemlig en finte, som gjorde at utbytter fra datterselskaper ikke inngikk i RISK, slik at svært mange fikk negativ kostpris.

Myten om at skjermingsfradraget gjør at eiere generelt kan leve av skattefrie utbytter bør dø. Det er ingen ting som tyder på at det er noe utbredt fenomen. Man må også huske på at selv om enkelte fortsatt har høye skjermingsfradrag, betyr det at det er skutt inn allerede beskattet kapital i selskapene. Den skatten er kanskje ikke betalt i år, men det er de aller færreste som får betydelig ledig kapital i hodet uten at det er betalt skatt av det.

Debatten om eierbeskatning ruller nok videre. Det vil være en stor fordel om den bygger på realiteter.