Navs månedlige presentasjon av sykemeldingstallene er omtrent like begredelig som å lese om prisveksten siden 2022. Spørsmålet er om norske styrer og ledergrupper tar for lett på dem.
Arbeidsledigheten i Norge er svært lav. Samtidig er det mange som ikke får brukt restarbeidsevnen sin. Det gjør at rekruttering står langt oppe på norske ledergruppers og styrers agenda. Ut fra min erfaring brukes det langt mer tid på dette enn å sikre at de ansatte ikke får plager som gjør at de blir sykemeldte. Et paradoks, fordi det ville redusert behovet for nye ansatte.
IA-avtalen, eller mangel på en, diskuteres heftig om dagen. Det interessante er at det er mer debatt om hvor lenge vi skal fryse dagens sykelønnsordning enn om hva avtalen faktisk skal føre til – et arbeidsliv tilpasset flere og der forebyggende arbeid er et viktig element.
Sykefraværet som skyldes det fysiske eller psykososiale arbeidsmiljøet er langt større
Dessverre er dette ikke noe nytt. Jeg opplever til og med at GDPR og åpenhetsloven i mange virksomheter står høyere på agendaen enn forebyggende helsearbeid. Selv om de andre temaene er viktige, skaper de ikke aksjonærverdier. Det gjør lønnsmottakere som er på jobb. Eller arbeidende kapital som vi kunne kalt dem.
Derfor skulle man tro at enhver økonom analyserte arbeidet som gjøres for å holde medarbeiderne friske. Det skjer ikke. Selv om mange virksomheter gjennomfører egen HMS-dag eller til og med en HMS-uke. Der brukes det ofte langt mer tid på S-en, sikkerhet, enn på de to andre områdene. Fortsatt skjer det for mange ulykker på norske arbeidsplasser, men sykefraværet som skyldes det fysiske eller psykososiale arbeidsmiljøet er langt større.
Det er enklere å påse at stillaser sikres godt, skotøy er tilpasset arbeidet eller at arbeidsstillingen ikke øker faren for slitasje på muskler eller skjelett, enn at medarbeiderne ikke blir utsatt for psykisk overbelastning.
Når norske kommuner nå er i gang med å kutte julebord, redusere tilgangen på kaffe og te og fjerne andre goder for å gå i balanse, kunne det vært en idé å løfte det forebyggende helsearbeidet opp på agendaen.
Flere ansatte på jobb øker gjennomføringsevnen og reduserer behovet for vikarer. Derfor burde økonomisjefer i kommuner vært mer opptatt av det forebyggende helsearbeidet. Det burde også gjelde finansdirektører i privat sektor. Høy produktivitet og besparelser på innleie av folk bedrer bunnlinjen i regnskapet. Mitt inntrykk er at ledergrupper og styrer i langt mindre grad må stå til ansvar for høyt sykefravær enn hvis omsetningen går ned eller driftsresultatet faller.
Det rekordhøye sykefraværet i Norge reduserer landets produktivitet og reduserer kvaliteten på en rekke tjenester, både offentlige og private. Partene i arbeidslivet kan både forhandle seg frem til og følge et sett med regler for å få flere ut i jobb og øke sannsynligheten for at utviklingen i sykefraværet kan snu. Men de kan ikke styre arbeidet på den enkelte arbeidsplass.
Det må bli en erkjennelse i norske virksomheter at problemet først og fremst løses på den enkelte arbeidsplass og i den enkelte avdeling. Det er ikke et statlig ansvar. Det er et lederansvar. Kanskje økonomifunksjonen skulle få ansvar for dette arbeidet. Da ville forebyggende arbeid blitt en investering – sannsynligvis en god en.
Pål Lillebø
Konsernsjef i Medco dinHMS
