Torsdag 9. januar er det høring på Stortinget der «Representantforslag om en forsterket politikk for å forhindre spilleavhengighet» behandles.
Turid Kristensen (H), Tage Pettersen (H), Grunde Almeland (V), Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Une Bastholm (MDG), Irene Ojala (Pasientfokus) og Hege Bae Nyholt (R) står bak representantforslaget, som innledes med et forslag om å be «regjeringen vurdere om dagens tapsgrenser for pengespill er satt for høyt, og om man bør innføre en samlet tapsgrense for alle registrerte spill som enerettsaktørene og andre relevante aktører tilbyr».
Som kjent er det allerede tapsgrenser i Norge individuelt per spill, per dags dato 20.000 kroner i måneden for Norsk Rikstoto og Norsk Tipping. Spill som bingo (der tapsgrenser nylig ble innført) og godkjente lotterier kommer i tillegg. Det betyr at man hver måned kan tape 20.000 på hest, 20.000 hos Norsk Tipping og deretter fortsette videre til bingo, skrapelodd og andre godkjente spill.
Høyres grunnleggende politikk er ifølge egne nettsider at «du skal være sjefen i ditt eget liv»
Representantene ønsker altså en felles tapsgrense for alle spill for å hindre dette. Dette vil nødvendigvis også innebære en deling av personopplysninger mellom enerettsaktørene og andre pengespilltilbydere i Norge, gjerne via én felles nasjonal brukerregistrering per nordmann.
Dette er noe vi i Pengespillerforeningen har tatt til orde for siden foreningen ble stiftet i mars 2024, for å ivareta og beskytte norske pengespilleres rettigheter. En samlet nasjonal registrering, for eksempel med bank-ID, vil beskytte spilleavhengige og sikre en helhetlig pengespillpolitikk for alle typer spillere.
Hvorfor er vi da motstandere av forslaget som behandles på høringen? Fordi representantene, igjen(!), har glemt personlig frihet og leverer nok et forslag til lovgivning som begrenser hvordan nordmenn kan disponere sine frie midler. Høyres grunnleggende politikk er ifølge egne nettsider at «du skal være sjefen i ditt eget liv». Venstre «er Norges liberale parti. Vi jobber for at du skal ha frihet til å bestemme over ditt eget liv».
Det er ingen tegn til selvbestemmelse i eget liv i norsk pengespillpolitikk, og dette forslaget er intet unntak. Det er ingen tegn til forståelse av at lotteri-, lykke og bingospill er noe helt annet, med helt andre mekanismer, enn kompetansespill som odds, hestespill og poker. Relevant forskning, som viser en rekke fellestrekk hos problemspillere, ignoreres til fordel for inngripende forbud som ikke treffer.
Mange ansvarlige og dedikerte pengespillere kan ikke utøve sin hobby med dagens taps- og spillegrenser. Den norske enerettsmodellen med spillselskapene Norsk Rikstoto og Norsk Tipping er ikke konkurransedyktig for seriøse spillere av kunnskapsspill. Med for dårlige vilkår, vil norske pengespillere heller spille lovlig hos utenlandske spillselskaper, og dette er da også enerettsaktørene selv innom i sine noe lunkne høringsuttalelser.
Pengespillerforeningens forslag er også en felles nasjonal registrering og en samlet tapsgrense for alle pengespill. Forutsetningen, og dette er vårt absolutte krav til dette kompromisset med felles tapsgrenser, er at det i denne modellen blir mulig for de mange pengespillere som har spill som lidenskap og primære hobby å frigjøre seg helt eller delvis fra taps- og spillegrenser. For eksempel ved å dokumentere at man har økonomi nok, eller ved hjelp av sertifiseringer (bevise kunnskap) som i dag benyttes blant annet innen finans for å handle med enkelte typer verdipapirer.
I praksis vil dette forslaget gjøre at spilleavhengige med et tastetrykk kan sperre seg selv ute fra alle spill, mens hobbyspillere og «storspillere» kan spille ansvarlig slik de måtte ønske. En nasjonal «pengespillkonto» vil gi stor innsikt i spillemønstre som ikke er tilgjengelig i dag. Det store flertallet av pengespillere vil ikke merke store endringer, men lettere få et bevisst innhold til sine totale innsatser og tap/overskudd.
Dette forslaget vil fungere i enerettsmodellen i Norge per i dag, men vil fungere enda bedre med en reguleringsmodell lik den i Sverige, Danmark og snart også Finland, der et langt større antall spillselskaper får lisens til det norske markedet. Et gedigent problem med alle forbudene, begrensningene og sensuren norske myndigheter håndhever i sin pengespillpolitikk er jo selvsagt at norske pengespillere ikke orker mer, og heller gjør sine innsatser fullt lovlig hos internasjonale spillselskaper med langt større vinnersjanser og bedre betingelser.
Vi vil oppfordre norske politikere til å se på slike løsninger, fremfor å promotere inngripende tiltak i nordmenns liv uten å løse de utfordringene problemspillere sliter med.
Lars Dybwad
Generalsekretær i Pengespillerforeningen
