Norge sløser med tid og ressurser i AI-satsingen
Under overflaten av store ord og visjoner for AI-satsingen, mangler vi både kompetanse, infrastruktur og samarbeid, skriver professor Michael Alexander Riegler.

Norge haster med å innføre kunstig intelligens (AI) overalt innen 2025, men her er den ubehagelige sannheten: Under overflaten av store ord og visjoner, mangler vi fortsatt grunnleggende forutsetninger for å lykkes.
For vanlige nordmenn betyr dette at mange offentlige tjenester, fra helsetjenester til søknader om barnehageplass, vil endres dramatisk. Når du ringer det offentlige i dag, møter du kanskje en chatbot som ikke forstår deg. I 2025 kan dette bli enda mer utbredt. Er vi egentlig forberedt på denne utviklingen? Uten skikkelig og grundig planlegging risikerer vi at tjenestene blir verre, ikke bedre.
2024 var preget av endeløse samtaler om mulighetene AI gir. Regjeringen lovet storslått innføring, med mål om at 80 prosent av offentlig sektor skal bruke AI innen 2025. Men hva ligger bak de flotte ordene? Vi fortsatt mangler både infrastrukturen, kompetansen og den systematiske tilnærmingen som trengs.
Utfordringene er tre: For det første mangler vi måleverktøy for å vurdere om løsningene faktisk virker. Ofte stoler vi på enkeltpersoners inntrykk fremfor systematisk testing. For det andre er det et stort gap mellom teknologene og de som faktisk skal bruke løsningene. Dette fører til systemer som ser imponerende ut i powerpoint, men svikter i virkeligheten. For det tredje, og kanskje mest alvorlig, konkurrerer institusjoner når de burde samarbeide.
Vi ser allerede konsekvensene. Ansatte i både offentlig og privat sektor prøver å ta i bruk AI på egen hånd, men støter på store problemer. De mangler verktøy, får lite støtte, og må velge mellom dyre systemer fra store selskaper uten å vite om de faktisk fungerer eller hvordan. Resultatet? Mislykkede prosjekter og bortkastede penger.
I stedet for å bygge på hverandres erfaringer, har mange jobbet hver for seg med like problemer
Markedet forverrer situasjonen. De store teknologiselskapene har gjennom 2024 økt prisene kraftig. Månedlige kostnader har gått fra hundrevis til tusenvis av kroner. Dette skaper et todelt marked: På den ene siden finner vi dyre, avanserte tjenester for store bedrifter. På den andre siden står mindre aktører igjen med enkle og begrensede løsninger. Hva betyr dette for norske bedrifter? De må velge mellom kostbare systemer de knapt har råd til, eller billigere alternativer som kanskje ikke dekker behovene deres.
Et lyspunkt finnes likevel. Det vokser frem et sterkt fellesskap som utvikler åpne løsninger alle kan bruke (Nasjonalbibliotekets NB-Whisper for eksempel). Disse blir stadig bedre og kan gjøre teknologien tilgjengelig for flere. Men skal Norge utnytte dette, må vi investere i kompetanse og systemer som gjør det mulig å bygge videre på disse løsningene, inkludert testing.
2025 nærmer seg raskt. De tekniske utfordringene vil være der – upålitelige svar fra AI-systemer forsvinner ikke over natten – men den virkelige utfordringen ligger i hvordan vi som samfunn kan dra nytte av denne teknologien.
Vi har gode forutsetninger for å lykkes, men da må vi dele kunnskap og erfaringer på tvers av hele samfunnet.
For det første må vi dele kunnskap og erfaringer mellom alle som jobber med AI, fra små bedrifter til store organisasjoner. For det andre må vi bygge fellesløsninger som alle kan dra nytte av. For det tredje må vi sammen finne ut hvordan vi måler om løsningene faktisk gjør nytte for seg.
I stedet for å bygge på hverandres erfaringer, har mange jobbet hver for seg med like problemer. Dette har ført til sløsing med både tid og ressurser. Vi trenger møteplasser der folk kan dele erfaringer og løsninger, ikke bare snakke om muligheter.
Sikkerhetstruslene øker også. I 2025 vil vi se flere utfordringer med AI-systemer, og vi må løse disse sammen. Ingen enkeltbedrift eller organisasjon kan håndtere dette alene.
Norge har alltid vært god på dugnad og fellesskap. Teknologien er klar, nå er det opp til oss å bruke den riktig sammen.
Michael Alexander Riegler
Professor ved SimulaMet og OsloMet