Norge må utrede hvordan dette skal lagres, da det internasjonalt ikke tillates å flytte avfall over grensene. Dette må på plass i alle land rundt oss, og det vil koste milliarder å finne en endelig løsning for å ta hånd om avfallet. Det er imidlertid kun marginale merkostnader ved skalering av disse deponiene om det blir behov for å ta hånd om ytterligere avfall fra kommersiell drift på et senere tidspunkt.
Erfaring: Norge har hatt fire atomreaktorer i drift. Dette har gitt oss erfaring og kompetanse, men også 17 tonn avfall som må håndteres. Ifølge artikkelforfatteren er merkostnadene ved å ta hånd om ytterligere avfall fra nye SMR-anlegg marginale. Bildet er fra omvisningen etter åpningen av atomreaktoren i Halden. Fra v.: direktør Gunnar Randers, kong Olav, direktør Odd Dahl, major Arne Haugli og direksjonssekretær Bjarne Aabakken. Foto: Jan Nordby / NTB
Når det gjelder tid, så tror jeg de fleste har skjønt at det vil ta tid å bygge kjernekraft, og det løser ikke behov for produksjon de neste 10 årene. Men det gjør ikke havvind heller, og vi sliter med motivasjonen for å bygge sol og vind på land i Norge som jeg mener har oppstått helt uavhengig av diskusjon om kjernekraft.
Jeg finner det naturlig at det tar enda mer tid før kjernekraft er modent nok, og vi må etter beste evne jobbe med andre alternativer i mellomtiden. De neste fem årene tror jeg vi kommer til å tære på den overproduksjonen vi har pr. i dag. På 2040-tallet nærmer det seg slutten på levetiden for mange vindparker som allerede er bygget, og det er kanskje et naturlig tidspunkt å se på kjernekraft som et alternativ til reinvesteringer. Da må eventuelle rammebetingelser være klare om kjernekraft skal være et alternativ.
Energimiksen
Jeg tror vi vil se en markant økning i forbruk, og det vil kanskje kreves så mye som 50 prosent mer norsk energiproduksjon. Energimessig er det mulig å dekke dette med mye vind og sol, men jeg tror personlig at om vi i det hele tatt lykkes med fornybarinvesteringene, så vil det kunne skape nye utfordringer, da vi ikke vil ha tilstrekkelig produksjon når forbruket er på sitt høyeste. Vi kan ikke alltid regne med hjelp fra omverdenen via kabler, da naboland definitivt vil være i en tilsvarende situasjon. Man får rett og slett mangel på basisproduksjon og effekt, slik vi så under de rekordhøye prisene i desember.
Jeg pleier å si man må ha tilgang til tre typer produksjon på tallerkenen. Det vil gi en perfekt match. Det bør være en del med den værdrevne produksjonen som sol, vind og uregulert vannkraft, en del med basisproduksjon som kan være kjernekraft og en siste del med fleksibel produksjon som trår til når det trengs, som jo er representert med den norske regulerte vannkraften.
Avanserte SMR-reaktorer vil kunne spille sammen med fornybar energi, og produsere strøm når vinden ikke blåser eller solen ikke skinner. Jeg tror nemlig ikke volumene av batterier og hydrogen som lagringsmedium vil være tilstrekkelig for å møte fremtidens energimiks, som blir en vesentlig økning av ustabil værdrevet produksjon.
Politikk
Når det gjelder politisk vilje, så ser jeg fra historikken at alle beslutninger i Norge angående kraftmarked og kraftsystem er gjort med et tydelig demokratisk mandat, og en politisk beslutning basert på et flertall for den overbevisning man til enhver tid har hatt.
Bred politisk støtte gjør ting så mye enklere når det etableres rammebetingelser, og det øker motivasjonen for å få noe til. Jeg har sjelden opplevd en raskere vending i et tema som det å aktualisere bygging av kjernekraft i Norge. På under ett år ble det snudd fra aldri å snakke om kjernekraft, til at halve befolkningen ser det som en løsning for fremtidens kraftproduksjon i Norge.
En rekke norske kommuner ser allerede dette potensialet. Etter hvert som dette modnes, tror jeg flere vil se fordelene med en slik løsning. Jeg mener at det minimale arealbehovet og bygging uten omfattende elektrisitets- og veinett der kraften trengs, er et ekstremt viktig argument når vi i fremtiden må ha tilstrekkelig utslippsfri produksjon. Tiden må bare være moden for det.
Alle scenarioene fra klimaforskning om å nå 1,5-gradersmålet for global oppvarming inneholder økt bruk av kjernekraft. Jeg har derfor stor tro på at Norge ikke står alene, men at internasjonalt samarbeid kan gi fordeler på forskning, kunnskapsdeling, sikkerhet og bærekraftig bruk av SMR. EUs vitenskapspanel har også gode dokumenter om både sikkerhet og bærekraft hvor kjernekraft kommer ut helt på topp blant alle typer teknologi.
Politisk må vi nå sikre en uavhengig utredning som kan sikre at kjernekraft får muligheten til å utvikle rammebetingelser i samme tempo som havvind, og at dette danner grunnlaget for at demokratiske prosesser kan sikre et godt grunnlag for om vi skal bygge kjernekraft i Norge eller ikke. Da er det enklere for investorene å velge om de er villige til å ta den økonomiske risikoen med en slik investering.
Økonomi
Vedrørende økonomi så er det spennende at investorene bak initiativet Norsk Kjernekraft er kjente private aktører. Da tror jeg man vil gjøre grundige vurderinger før man konkluderer om dette er lønnsomt. Man har et uttalt mål om at man utreder, og bygger kun på rene kommersielle vilkår, uten subsidier.
Samtidig ser jeg for meg at den norske stat ville ha nytte av å ta en viss kontroll på eierskap i form av statlige lån eller eventuelt tilbakeføring til kommunalt eller statlig eierskap på sikt slik man har lykkes med på vannkraft. Levetiden på 80–100 år er jo også sammenlignbar med vannkraft, og vanskelig å sette opp mot vindkraft med vesentlig lavere levetid.
Utgangspunktet er slik jeg har forstått det at de første 300 MW-modulene vil koste i størrelsesorden 15 milliarder, og vil generere ca. 2,5 TWh basisproduksjon i året.
Det er viktig å påpeke endel ting som gjør det vanskelig å sammenligne direkte på kostnad pr. kWh elektrisk kraft som produseres. De siste store utbygginger av kjernekraft som brukes for å sammenligne kostnader, har vært ekstremt dyre prosjekter som jeg håper vi har lært nok av til å bygge vesentlig rimeligere. Mulighetene for å bygge billigere ved å gå ned i størrelse, og serieprodusere moduler, samtidig som man kan bygge lokalt uten massive nett- og veiutbygginger, vil redusere prisen vesentlig.
På toppen av dette har kjernekraft et ekstra ess i ermet, og det er å utnytte store mengder spillvarme inn i industriprosesser. Med referanser til Norsk Kjernekraft og reelle prosjekter fra f.eks. Tsjekkia forventes det kostnader under 50 øre pr. kWh når man bygger flere moduler, og det er før man eventuelt tar i bruk spillvarmen.
Blir dette en virkelighet, så er det konkurransedyktig med den lange levetiden den representerer.
Det er tydelig at både havvind og kjernekraft har en lang reise for å få ned investeringsrisikoen mht. økonomi. Men jeg velger å være optimistisk på vegne av begge typer teknologi, så vil tiden vise hva som bygges.