På toppen av dette valgte mange europeiske bilfabrikanter å utsette oppskaleringen av elbilproduksjon, da det ble dyrere og vanskeligere enn de hadde sett for seg.
Å starte en batterifabrikk i gigaskala er både komplisert og kapitalintensivt. Det krever minst 10–15 milliarder kroner og 1500–2000 ansatte, mange med spesialkompetanse til å drifte maskinene. Det er vanskelig å få kapital uten kontrakt, og for å få kontrakt må fabrikken bevise evne til å levere høyt volum og kvalitet. Batteriproduksjon setter enorme krav til renhet og fuktighet, noe som betyr dyrt utstyr. I tillegg må batteriprodusentene sikre en stabil forsyningskjede av materialer.
Northvolt hadde for mange jern i ilden
Det mest omtalte oppstartsselskapet innen batterier i Europa var svenske Northvolt, som nylig søkte om konkursbeskyttelse for å opprettholde driften. Northvolt ble ansett som selskapet som skulle sørge for å etablere en hel batteriverdikjede i Europa og dermed redusere avhengigheten av asiatiske leverandører.
Over 13 milliarder dollar ble hentet inn i egenkapital og gjeld fra blant annet Volkswagen, BMW, Goldman Sachs og den europeiske investeringsbanken EIB. Men da produksjonen i 2023 skulle oppskaleres så man hvor krevende batteriproduksjon kan være: Northvolt hadde planlagt å nå sin kapasitet på 16 GWh pr. år i 2023, men klarte bare å levere en halv prosent av dette – 80 MWh – i løpet av de første ni månedene av året.
Ifølge ledelsen og tidligere ansatte i Northvolt skyldtes problemene en kombinasjon av ufornuftige tidslinjer, mangel på kompetanse, lite kunnskapsoverføring fra utstyrsleverandørene, for ambisiøs teknologisatsing og for stor geografisk spredning.
Selskapet skulle ikke bare ha en batterifabrikk i Skellefteå i Sverige – de planla også katodeproduksjon samme sted, satte opp et joint venture med Volvo for batterifabrikk utenfor Göteborg, og satset på batterifabrikker i Tyskland og Canada, batterisystemfabrikk i Polen og resirkuleringsanlegg i Fredrikstad. På toppen kom en investering i faststoffbatteri-selskapet Cuberg i California. Hvilket oppstartsselskap kan lykkes med en så ambisiøs strategi? Selv ikke etablerte batterigiganter i Asia tør satse på så mange områder samtidig.
Kan Norge lykkes med batteriproduksjon?
Betyr de mange skrinlagte planene at batteriproduksjon i Norge ikke kan lykkes? Nei, av flere grunner: For det første blir risikoen lavere om man prioriterer kun én fabrikk. For det andre er ikke batterier standard hyllevare hvor pris er eneste suksesskriterium. Det finnes flere formfaktorer, mange typer kjemier og tallrike applikasjonsområder der selskaper kan skille seg ut – og det er lettere å produsere celler til energilagring og maritim industri enn til bilfabrikanter, der inngangsbarrierene er høyere. For det tredje er flere europeiske innkjøpere jeg har snakket med villige til å betale ekstra for celler produsert i Europa for å redusere den geopolitiske risikoen.
Arendals-selskapet Kitron, som lager høykvalitets elektronikkomponenter blant annet til forsvarsindustrien, er et eksempel på at norsk industri kan lykkes i tøff internasjonal konkurranse.
Et argument som brukes mot norske batteriselskaper er at kinesiske aktører har mange flere ansatte og flere års forsprang. Men Norge har flere ganger før klatret til toppen av bransjer der andre land kom i gang tidligere: Norge kunne ingenting om oljeproduksjon da Ekofisk ble funnet i 1969, og hadde lite erfaring med vannkraft da Senjens Nikkelverk på Senja fikk i drift sin første 6,5 kilowatts generator i 1882. Kunnskapen om aluminiumsproduksjon var også minimal før Norsk Aluminium Company (Naco) ble opprettet i 1915.
Nå er norske selskaper store og teknologiledende i alle disse industriene. Kan norske batteriselskaper gjøre suksess for eksempel gjennom høy grad av automasjon og robotisering, eller ved å finne nisjer?
Mesteparten av kapitalintensiv industri i Norge har alltid hatt statlig støtte
Samtidig er det viktig å huske på at mange suksessrike norske selskaper innen olje, vannkraft og aluminium – kapitalintensive bransjer – på et tidspunkt har hatt tilgang på statlig kapital.
Det finnes vel knapt et stort kapitalintensivt selskap i Norge (og få internasjonalt) som ikke har nytt godt av noe statlig kapital eller støtteordninger. Batterier er nå en moden teknologi som beviselig har gjort innhogg i etablerte markeder der etterspørselen vokser eksponentielt, for eksempel elbiler, stasjonær energilagring og elektrifisering av skip.
Motsetningsvis representerer verdikjedene for hydrogenproduksjon og karbonfangst stor usikkerhet om hvorvidt de noen gang vil lykkes i stor skala. Et betimelig spørsmål for staten burde derfor være om flere støtteordninger også burde favne teknologier der markedspotensialet er tydeligere, slik som batteriproduksjon.
Europas batteriindustri domineres også av asiatene
Ser man til de store fabrikkene i Europa, er markedet dominert av asiatiske batteriselskaper som CATL, LG Energy, SK On og Samsung. De eneste store gjenværende ikke-asiatiske spillerne er Stellantis–Mercedes–ACC, Renault–Verkor, Volkswagen–PowerCo og Tesla, som alle har nedskalert sine opprinnelige planer. Europa som kontinent har derfor i stor grad feilet i å bygge opp en egen batteriindustri.
Krevende å få innpass: For batteriprodusentene er det lettere å produsere celler til energilagring og maritim industri enn til bilfabrikanter, der inngangsbarrierene er høyere, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra Audis fabrikk i Brussel. Foto: Audi
I USA har myndighetene forstått at batteriindustri ikke bare handler om bærekraft, men også om at teknologien er såpass viktig at den representerer forsyningssikkerhet, som også må tas med i betraktningen. Amerikanerne ønsker ikke å bli akterutseilt slik de ble med solcelleproduksjon, som nå domineres av kineserne.
I Norge vet vi at vårt høye antall arbeidsplasser i olje- og gassindustrien ikke kommer til å vare evig. En satsing på batteriproduksjon nå vil kunne gjøre overgangen lettere når sysselsettingen i petroleumsindustrien begynner å falle – og kan bli et av svarene på hva vi skal leve av etter oljen.
