Debattinnlegg: Sven O. Hegstad, Harvard MBA og investor
Ulike regjeringer har i flere tiår klaget på for høye priser og svak konkurranse i dagligvarebransjen. I august ga Konkurransetilsynet Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop et gebyr på til sammen 4,9 milliarder kroner for ulovlig prissamarbeid.
Prisjegeravtalen inngått i 2010 mellom de tre dagligvareselskapene ga dem daglig adgang til hverandres butikker for å sjekke priser. Avtalen opphørte i 2020 etter press fra Konkurransetilsynet.
Dommen ble umiddelbart anket, og vil sannsynligvis gå hele veien til Høyesterett. Hundrevis av millioner kroner vil nå bli brukt på det beste Norge har av skarpskodde jurister for å bevise at Konkurransetilsynet har feil. De tre matvaregigantene har ikke gjort noe ulovlig, mener de; bransjen har knallharde konkurransevilkår, hvor hvert enkelt av de tre foretakene søker å ha de laveste prisene til enhver tid, hvilket tonnevis av reklame skal bevise. Prisjegeravtalen gir hvert enkelt selskap informasjon som muliggjør at de raskt kan legge seg lavere i pris enn konkurrentene. Alt til fordel for konsumentene. Konkurransekreftene fungerer.
Hei, men er det ikke noe som skurrer her? Hvordan kan alle tre være prisledere; hvilken interesse har Rema 1000, med 24 prosents markedsandel, og Coop, med 30 prosent, i å prøve å underby Norgesgruppen, som med 43 prosents markedsandel er den virkelige prislederen? Dagligvarebransjen i Norge er et oligopol med begrenset priskonkurranse.
Definisjonen av et oligopol kan ifølge Store norske leksikon sammenfattes slik:
«Oligopol er innen økonomi det at det aller meste av tilbudet på et marked kommer fra noen få store foretak. Dette gir selgerne markedsmakt, og resulterer i ufullkommen konkurranse. I en slik konkurranse må hvert foretak ta hensyn til hvordan det venter at konkurrentene vil reagere når det gjelder produktpriser, reklame og lignende. Setter en bedrift ned sine utsalgspriser, kan den vente at konkurrentene følger etter, slik at den bedriften som først setter ned sine priser ikke får økt sin markedsandel. Konkurransen ved oligopol tar andre former enn priskonkurranse, for eksempel intensiv annonsering. Iblant opptrer en av bedriftene, gjerne den største, som prisleder, idet de øvrige retter sine priser etter denne.»
Norgesgruppen har innkjøpsmakten og de finansielle musklene som skal til for å føre en priskrig og ytterligere øke sine markedsandeler. Men de har heller ikke incentivene
Høres dette kjent ut? Dagligvarebransjen i Norge er et klart oligopol. De tre største aktørene har til sammen 97 prosent av markedet. Norgesgruppen er prislederen. I denne situasjonen har hverken Rema 1000 eller Coop interesse av å starte en priskrig som de er dømt til å tape. Derimot har de interesse av å annonsere visse varegrupper med «lavest pris» over kortere perioder for å profilere seg som lavpristilbydere.
Norgesgruppen har innkjøpsmakten og de finansielle musklene som skal til for å føre en priskrig og ytterligere øke sine markedsandeler. Men de har heller ikke incentivene. Hvis de ytterligere øker sin markedsandel markant over dagens 43 prosent, øker risikoen for at Konkurransetilsynet krever at selskapet selger en eller flere av sine matvarekjeder. Status quo er den optimale løsningen, med god og stabil lønnsomhet for alle parter, og særskilt for den største.
I denne markedssituasjonen er «prisjegeravtalen» et helt utmerket verktøy for å bidra til at oligopolmakten får råde til det beste for de tre ledende markedsaktørene og på bekostning av konsumentene.
Løsningen er ikke å prøve å regulere prisene mellom leverandørleddet og dagligvarekjedene eller å gi dem bøter med jevne mellomrom. Det kreves en mer fundamental tilnærming. Oligopolet må brytes opp. Eksempelvis, Norgesgruppen og Coop kan selge flere av sine kjeder og Rema 1000 kan selge butikker i regioner hvor de har en dominerende markedsposisjon. Det nye kartet over dagligvarebransjen i Norge kan fort inkludere syv eller åtte sterke, men ingen dominerende deltagere. Motstanden mot dette vil være massiv. Konkurransetilsynet vil kreve sterk politisk støtte og klare retningslinjer for å virkeliggjøre scenarioet.
Men først får det norske rettsapparatet klargjøre at prisjegersamarbeidet og oligopolmakt passer sammen som hånd i hanske.
Sven O. Hegstad
Harvard MBA og investor
