Svein Harald Øygard er styreleder i to store børsnoterte selskaper på Oslo Børs, DOF og Norwegian. I julen har han lest den mye omtalte boken: «Landet som ble for rikt», skrevet av tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte. Øygard har gjennom de siste dagene publisert sin mening og oppdagelser i boken på Linkedin.
Norwegian-styrelederen beskriver boken som den mest «tankevekkende og skremmende boken han har lest det siste tiåret». Øygard poengterer at det ikke er alt han er enig i, men det viktige er å fokusere på de nye innsiktene boken har gitt han.
Svenskene milevis foran
Boken inneholder en figur som sammenligner nettofinansformue i Norge og Sverige i tidsrommet 1995 til 2022. Figuren viser at den offentlige formuen i Norge har skutt i taket, mens husholdningenes formue har hatt en beskjeden utvikling. I Sverige ser man en veldig annerledes utvikling, med beskjeden vekst i offentlig formue og eksplosiv vekst i husholdningenes formue.
«I Norge tror vi at landet er rikt og at staten kan sikre pensjonene for alle siden vi har Statens Pensjonsfond Utland, populært kalt Oljefondet. Blant annet derfor har husholdningene redusert sin sparing,» skriver Øygard på LinkedIn.
«Enkelt sagt har norske husholdninger redusert sin sparing (relativt til svenske) med akkurat det beløpet som er på Oljefondet. Det kan være logikk i det. Hvorfor ikke bruke mer idag og spare mindre, hvis den rike staten har penger nok til å ta vare på alle i framtiden?,» fortsetter han.
Her mener Øygard at resonnementet til en del av våre landsmenn svikter. Det på grunn av at pengene som hentes fra oljefondet ikke brukes til å sikre pensjonen til folk og å «bygge landet».
«Nei, faktisk brukes den største delen til å betale nordmenn i arbeidsdyktig alder for ikke å jobbe, gjennom statlige utgifter, sykelønn, skattetap og utenforskap,» skriver Øygard.
«Det blir det ikke noen pensjon av. I tillegg brukes mye på formål andre land ikke bruker penger på, antakelig fordi de ikke er så viktige og fordi deres politikere må gjøre valg vi i Norge slipper og de må styre sine investeringsprosjekt strammere,» fortsetter han.
– Eitrende forbannet
Øygard har tidligere jobbet i Finansdepartementet, men sluttet i politikken tilbake i 1995. Han forteller at han i 1994 var sterkt i mot det han kaller den håpløse skolereformen, Reform-94. Han jobbet imot reformen, sammen med en rekke andre i Finansdepartementet.
Etter 1995 ser man i figuren en tydelig vekst i antall menn og kvinner mellom 20 og 24 med kun grunnskoleutdanning.
«Da ble alle unge tvunget inn i den samme trakten, nemlig videregående skoler. Den rene fagopplæringen ble lagt ned. Gode utdanningsløp innen «yrkesskoler», «hjelpepleierskoler» og så videre forsvant,» skriver Øygard.
«Slaget var tapt. Det politiske Norge ville at alle skulle bli bachelor og masterstudenter».
Tid for endring
Norwegian-styrelederen mener vi i dag fortsetter å lide av reformen som ble gjennomført for 30 år siden og at reformen må ta en del av skylden for utviklingen i menn og kvinner med kun grunnskoleutdanning.
«Nå er bildet klart. Dette er en av mange forklaringer på lav sysselsettingsandel, utenforskap og svak økonomisk vekst. Oljepengene ble brukt til å betale for konsekvensene, ikke til å fikse problemene. Dette er nettopp Martin sitt poeng. Regjeringer av ulik politisk farge så ikke, og kunne slippe unna de vanskelige valgene. Det har vært penger nok. I alle andre land måtte de ha grepet inn,» konstaterer Øygard.
«Dette er ett av mange eksempler, for tiden også illustrert av diskusjonen om sykelønnsordningen, hvor staten trår inn og dermed tar bort incentivene i inntil ett år for å tilrettelegge det som tilrettelegges kan. Og hvor en avtale med NHO, som om de kan gjøre noe, antas å være en del av løsningen,» fortsetter han.
Øygard mener vi må handle nå, og kaller boken «tiårets viktigste debattbok».
«Da er det tid for å sette igang og få dette endret,» avslutter han.
