Debattinnlegg: Bård Misund, professor ved Handelshøgskolen UiS
Finansavisen har den 21. juni en sak om grunnrenteskatt i havbruk og om dens konsekvenser for investeringer og skattetilpasning. Saken dekker mange interessante aspekter ved den nye særskatten i havbruk.
En av disse er manglende muligheter for skattefradrag for investeringer i fisk gjort før 1. januar 2023. Dette er en omstridt beslutning som vi nok vil få høre mer om etter hvert.
Produksjonssyklusen i lakseoppdrett går over mange år. Det tar opptil tre år fra rogn til fisken slaktes. Omtrent halvparten av denne tiden foregår i sjø. Det er i denne siste fasen overskuddet ilegges en særskatt på 25 prosent.
Da særskatten ble innført 1. januar 2023 sto det nesten en halv milliard fisk i norske oppdrettsanlegg. Denne fisken var blitt kjøpt fra settefiskanlegg og satt ut i sjøen i 2022 eller i tidligere år. Etter sjøsetting er fisken blitt fôret opp til en gjennomsnittsvekt på 1,9 kilo per utgangen av 2022.
Dette har fått skatteeksperter til å steile. Det bryter mot grunnleggende skatteprinsipper
Så kom grunnrenteskatten, og det ble bestemt at når denne fisken ble slaktet og solgt i 2023, så skal inntektene skattlegges med en skattesats på 47 prosent, mens kun kostnadene påløpt i 2023 kan trekkes fra mot særskatten (25 prosent) og selskapsskatten (22 prosent). Kostnader for de samme fiskene påløpt før 2023 kan imidlertid kun trekkes fra mot selskapsskatten på 22 prosent.
Dette har fått skatteeksperter til å steile. Det bryter mot grunnleggende skatteprinsipper.
For eksempel symmetriprinsippet, som beskrevet av skatteadvokat Einar Bakko i Finansavisen nylig , som innebærer at «kostnader skal komme til fradrag med samme effekt som inntekten skattlegges.» Både NOU 2019:18 og høringsnotatet om grunnrenteskatt i havbruk skriver eksplisitt at skattenøytralitet krever symmetri i skattemessig behandling av inntekter og kostnader.
Statssekretær Erlend Grimstad (Sp) i Finansdepartementet begrunner manglende fradragsmulighet med dette:
«Systemet i kontantstrømskatten innebærer at det gis fradrag for én årgangs kostnader, hvert år. Hvis det skulle gis fradrag også for tidligere års kostnader, vil det innebære at det for skatteåret 2023 gis fradrag for tilknyttede kostnader både for tidligere år og for 2023, mens bare inntekter for 2023 blir beskattet. I praksis ville det bety at en ga fradrag for flere års kostnader, mens bare ett års inntekt ble tatt til beskatning.»
Dette er tåkelegging fra statssekretæren og stemmer ikke. Eksempelvis gis det fradrag for tidligere investeringer i varige driftsmidler, jf. LOV-2023-06-16-44 §19-6 punkt e. Dette innebærer jo nettopp fradrag for investeringer gjort i tidligere år mot særskatten i 2023. Det samme tillates i det nye skattesystemet for vindkraft på land. Her er det vanskelig å forstå statssekretærens logikk.
Videre sier Grimstad at «grunnrenteskatten er overskuddsbasert. Staten dekker den samme andelen av kostnadene som den tar av inntektene, tilsvarende skattesatsen».
Dette stemmer jo ikke for fisken som ble solgt i 2023.
Det er ingen gode faglige argumenter for denne asymmetriske behandlingen av inntekter og kostnader i det nye skattesystemet. I realiteten er det en finurlig skattefinte som innebærer en de facto konfiskering av verdier. Og ikke i tråd med grunnleggende skatteprinsipper og kravene til en nøytral grunnrenteskatt.
Konfiskeringseffekten synes heller ikke å være tilfeldig. Det ble gjort noen spesifikke endringer i skattesystemet som tillot dette (som forklart av advokat og partner Pedro S. Leite i KPMG i Finansavisen den 21.6) flere måneder forut for annonseringen av særskatten i 2022.
Det siste er nok ikke sagt i denne saken. Den blir utvilsomt gjenstand for behandling i rettssystemet.
Bård Misund
Professor ved Handelshøgskolen UiS
(Misund er involvert i forskningsprosjekter om sjømat finansiert av NFR, EU, og FHF. Han har også utført utredningsoppdrag finansiert av aktører i havbruksnæringen. Red.)
