– Jeg begynte med å restaurere Ford og Chevrolet fra 1930-tallet, som alle andre på 1970-tallet, men jeg ble så lei av girkasseproblemer og å måtte justere bremser etter hver tur, forteller Rune Aschim på Høvik.
I mange tiår har han vært en sentral del av veteranvognmiljøet i Norge og fått restaurert en rekke flotte eksemplarer fra 1910 og fremover. Aller mest banker hjertet for Packard, et merke han har hatt ikke mindre enn 11 stykker av opp gjennom årene.
Smittsomt virus
– En god venn og Packard-entusiast fortalte meg for mange år siden at han knapt hadde hørt om en Packard-girkasse som hadde hatt behov av annet enn å skifte lager, aldri drev. Det måtte være en perfekt bil for meg!
En 1930-modell Convertible ble nesten restaurert ferdig på slutten av 1980-tallet. Men da Rune på en av sine turer til det gigantiske Hershey-markedet i USA i 1989 ble forelsket i en enorm 1916 Twin Six Touring som var til salg, ble 1930-modellen solgt og erstattet med Packards første 12-sylindrede modell.
Siden har han ikke sett seg tilbake, og i dag har Norges eldste Packard selskap i garasjen av en unik 1927 343 Brunn Town Car og en nydelig 1932 902 Dual Cowl Phaeton. Og neste år må det gjøres plass til en 1934 1107 Twelve Dietrich Convertible Sedan som er på vei tilbake til livet.
Runes historie er ikke unik. De fleste veteranbilfolk som får nærkontakt med merket blir lett smittet av Packard-viruset.
125 årsjubileum
Brødrene Packard etablerte Packard-fabrikken allerede i 1899, i bilens absolutte barndom i Warren, Ohio i USA. Som for flere slike etableringer, var det maskiningeniøren James Ward Packard som mente han kunne lage en bedre bil enn nyetablerte Winton i nabolaget.
Og brødrene lyktes, med finansiell støtte fra George Lewis Weiss, som også var storaksjonær i Winton. I årene fra 1899 til 1903 bygde de rundt 400 biler, noe som raskt gjorde merket til et av de ti største i USA og ga grunnlag for en langt større satsing.
Fra begynnelsen ble Packard-bygde kjøretøyer oppfattet som svært konkurransedyktige blant høyprisede amerikanske luksusbiler.
Allerede på den tiden begynte man å signere annonsene med «Ask The Man Who Owns One». Et slagord de etter sigende begynte å bruke etter at en potensiell kunde spurte om prøvekjøring av en bil, men de ikke hadde noen tilgjengelig.
Slengbemerkningen, om at han bare kunne spørre en av de eksisterende eierne om hvordan bilen var, skulle bli Packards viktigste slagord i mange tiår.
Også i Norge
Utover 1900-tallet kom det flere Packard til Norge, og fra 1918 til 1958 var det Kolberg, Caspary som solgte Packard her.
I 1921 var det registrert en bestand på døyt 30 Packard, og seks år senere var bestanden økt med et titalls biler. Fortsatt var merket forbeholdt de aller øverste lag av befolkningen, og Packard-eierne var en eksklusiv gruppe i den norske bilfloraen.
Packard var ikke noen stor volumprodusent før på midten av 1930-tallet da de introduserte sine mindre modeller 120 og 110. I 1936 ble det registrert 33 nye Packard i Norge og i 1938 økte dette til 63 biler. Det var mer enn Cadillac og Lincoln, men langt mindre enn Mercedes-Benz, Buick og Chrysler for å nevne noen konkurrenter i lukusklassen.
Fortsatt finnes det nok noen få titalls Packarder som ble solgt her som nye. Men de fleste som eksisterer i Norge i dag er importert i senere tid, som veteranbiler.
Ingeniørenes drømmebil
I forbindelse med 125-årsjubileet til merket gjorde vi Packard-slagordet til vårt og spurte noen sentrale norske Packard-entusiaster om hva som gjør merket så spesielt. «Problemet» var bare å finne noen som eier én, for de fleste Packard-entusiaster ender gjerne opp med nærmere en håndfull.
Som sivilingeniørene Torolf Pettersen og Odd Moen fra Ranheim-området like nord for Trondheim. Til sammen har de to kompisene ikke mindre enn ti restaurerte utgaver av arten, registrerte og klare til bruk. Åpne og lukkede, med alt fra to til syv seter av årganger mellom 1929 og 1953.
Torolf har drevet med «gammelbil» helt siden 1967, den gang en kunne få kjøpt en utslitt 1920- eller 1930-taller for et par-tre hundre kroner. Det var også det Torolf gjorde og fikk de i stand og registrert.
– Heldigvis ble jeg satt på riktig spor av min far som var utdannet bilmann på 30-tallet. Han mente det var liten vits i å starte et stort restaureringsprosjekt med mindre det var en veldig bra bil når den en gang ble ferdig. Dermed startet jeg min Packard- karriere i 1977 med min fars velsignelse. Min første Packard ble en pill råtten Packard 526 Sedan fra 1927, men med en flott norsk historie. Det var Oslo Sporvogners administrasjonsbil, forteller Torolf Pettersen.
Han helrestaurerte bilen og fikk den første følelsen med Packards tekniske løsninger.
– Som utdannet maskiningeniør med sans for detaljer var gløden tent. Siden har det aldri vært mulig for meg å tenke på andre bilmerker som hobby. Det har blitt til sammen seks Packarder i tillegg til par til som har vært gjennom «mine hender».
– Jeg valgte å bygge opp min samling med smakebiter fra Packards historie fra 1930 til 1953. Som produktutvikler selv i alle år, har det for meg nesten vært som å høre diskusjonene mellom ingeniørene i Detroit når du ser hvordan den kontinuerlige produktutviklingen gikk for seg med stadige forbedringer helt til siste produserte bil.
I Sonja Henies hjulspor
Odd Moen var nok smittet av kompisen Torolf og bilene han hadde ervervet, bygd opp og brukt da han kjøpte sin første Packard i 2001.
– Det var et restaureringsobjekt av en 1929 633 7-seters Touring som var solgt ny i New York, men kom til Norge allerede i 1931. Bilen var nesten helt nedplukket og det måtte letes etter deler, ikke minst i USA, for å få til en hel bil av den. Den amerikanske Packard-klubben påstår at det eksisterer kun fire av denne typen i dag.
Siden har det «ballet på seg» for Odd også, med totalt tre 1929-modeller og en 1934-modell, alle restaurert og registrert. Favoritten er kanskje en 1929 Roadster bygd opp av restene til bilen som faren til Sonja Henie, Wilhelm Henie, kjøpte ny i Norge den 8. mars 1929.
– Packard var kjent for å bygge høykvalitets luksusbiler før andre verdenskrig.
I 1929 representerte luksusbilmarkedet ti prosent av all bilproduksjon i USA. For en som liker ingeniørkunst byr Packard på enkle, men gjennomtenkte og slitesterke tekniske løsninger. Noe som gjør at det er en fryd å restaurere en Packard og en fryd å kjøre.
Og Odd og kona er ikke redd for langturer.
– Senest i sommer kjørte vi fra Hardangerfjorden over Tyin og Valdresflya til Trondheim i en 1929 modell åpen 7-seter. Vi hadde snøbyger underveis. Men det var hverken ukomfortabelt eller slitsomt å kjøre denne 66 mil lange etappen non-stop.
Nordic Packard Owners Club
De fleste norske Packard-eiere er de medlem i Nordic Packard Owners Club, hvor John Wallentin er en sentral kraft i det norske miljøet. Ingen har skrudd mer Packard i Norge enn ham gjennom mange tiår i hobbyen.
– Klubben har drøyt 50 norske medlemmer som har rundt 90 biler av merket, forteller John.
Han kjøpte sin første Packard i 1987 og har et gedigent kontaktnett i USA etter å ha reist til delemarkedet på Hershey hele 25 år. Han har skaffet frem de mest umulige delene til norske prosjekter, samt ikke minst løst mange tekniske utfordringer underveis i ulike restaureringer, både egne og for kompiser.
John vet hva han snakker om etter å ha eid ikke mindre enn 15 ulike Packarder i løpet av disse årene, dog ikke på samme tid. Den meste spesielle i samlingen i dag er en 1929 645 Dietrich Victoria Convertible som etter sigende ble produsert i syv eksemplarer - og kun denne er tilbake.
– Jeg drev eget verksted i 20 år, og i den perioden ble det noen helrestaureringer av Packarder, blant annet Laura Langaards (tobakksfruen) 1930 7-seter Limousine. Selv en så gammel og stor bil er veldig kjørbar og holder tritt med dagens trafikk uten at du hverken overanstrenger bilen eller deg selv. Det er ikke mange andre merker fra den tiden du kan bruke slik i dag.
Storhetens fall
Packard sto forholdsvis godt rustet etter krigen, og produksjonen nådde toppen i 1949 da det ble bygd 116.955 biler. Men allerede året etter falt den dramatisk til bare 42.627 eksemplarer. Selv om de kom opp på 100.000 igjen i 1951 var den definitive nedturen startet. I 1954 passerte man bare så vidt 31.000, og etter et lite løft i 1955 med 55.000 var det nærmest slutt i 1956 med bare 10.353 produserte biler.
Med ytterligere halvering begge de to påfølgende årene med modeller som egentlig var bygd på eksisterende Studebaker-modeller var det slutt for godt for den fordums storheten. Knappe 60 år etter fødselen var det ikke lenger noen Packard på markedet i 1959.
