Joda, vi lider av norskesyken, kan Kapital nå konstatere.
Begrepet har sitt opphav i “hollandsk syke”, en tilstand som oppsto i Nederland på 1960-tallet da landet fikk enorme gassinntekter fra Groningen-feltet. Det medførte at landets offentlige utgifter vokste utover alle proporsjoner, prisene økte og næringslivet fikk svekket sin konkurransekraft, noe som krevde smertefulle omstillinger da gassinntektene falt.
I Norge har vi de siste tiårene nærmest blitt vant til å ha et kostnads- og lønnsnivå høyt over de fleste av våre handelspartnere, noe som åpenbart har svekket norske bedrifters konkurransekraft i internasjonal handel i endel år. I skrivende stund ligger det norske lønnsnivået cirka 15 prosent over lønnsnivået hos et bredt utvalg av våre handelspartnere. Dette er noe vi har blitt vant til, og kanskje derfor også nærmest har slått oss til ro med.
Men.
Historisk harnisk
Kapital kan ikke huske å ha sett at det har vært så mye politisk misnøye og harnisk i norsk næringsliv noen gang. Derfor har vi tatt kontakt med en rekke forskjellige aktører i næringslivet som kan forklare oss hvor de mener skoen trykker. Basert på tilbakemeldingene vi har fått har vi identifisert fem hovedproblemer:
Et næringsfiendtlig politisk klima:
En løpsk skattepolitikk:
Kapitalflukt til utlandet:
Et lite fleksibelt arbeidsliv:
Rekordlav yrkesdeltagelse:
De siste årene har norske bedrifter ytterligere fått svekket sin konkurransekraft på en rekke områder, noe som har medført at store deler av næringslivet nå er i historisk harnisk. Raseriet over alle konkurranseulempene som norske bedrifter nå står overfor, er såpass kraftig at en stor del av Norges viktigste verdiskapere og arbeidsgivere, som kjent, allerede har flyttet ut av landet og til mer nærings- og skattevennlige land. Blant annet viser Kapitals egne tall at halvparten av verdiene til Norges 400 rikeste nå er helt eller delvis kontrollert fra utlandet. De som har blitt igjen, fortviler over det de oppfatter som urettferdig konkurranse, og en kraftig exit-skatt har gjort at de har måttet skrinlegge alle planer om å noen gang kunne flytte ut.
Dette har medført at både gründere og næringslivsmedier har gått til aksjon for norsk eierskap, og både tradisjonelle og sosiale medier fylles nå opp av rop fra talløse næringslivsstemmer som etterlyser handling fra myndighetens side. Én gründer har vært så fortvilet at han har tydd til tangentene og komponert en sang hvor han advarer utenlandske investorer: “Don’t come to Norway”, mens et par andre har utviklet et dataspill som går ut på å hyre inn talenter og skape verdier, samtidig som man begrenser skatten og unngår dumme politikere (for de gjør massiv skade!). Vinneren får henge på SV-leder Kirsti Bergstøs “Wall of Shame” på Stortinget.
– Ja, det er et raseri uten like, oppsummerer professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole i Bergen, Ola H. Grytten.
Grytten mener vi skal langt tilbake i tid for å finne en tilsvarende upopulær regjering hos næringslivet.
– Jo, vi hadde Christopher Hornsrud-regjeringen som var ekstremt upopulær etter å ha lagt frem det som ble sammenlignet med kommunisme, men som neppe var det. I hvert fall ikke etter den rendyrkede definisjonen.
Det var i 1928.
Klamp om foten
Det er først og fremst de økte skattene som har satt sinnene til landets gründere, entreprenører og næringslivsledere i kok. Siden stortingsvalget i 2021, da regjeringen Støre overtok styringen av landet og Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum ble satt til å forvalte finanspolitikken i landet, har eierbeskatningen økt med 108 prosent. Norge må nå forvente at utenlandske investorer, som blant annet slipper unna formuesskatt, vil ta over mye norsk eierskap i årene fremover, konkluderte nylig analysehuset Menon i en rapport.
Også rigide arbeidslivsregler oppleves som en klamp om foten for norske bedrifter som trenger å hevde seg i internasjonal konkurranse. I artikkelen "Næringslivet fortviler over rigide arbeidslivsregler" forteller vi om Slagen Rør og Sveiseservice som tidligere i år ble slått konkurs. Ifølge tidligere daglig leder, Inge Kristian Nesbekk i Slagen Rør og Sveiseservice, var regjeringens forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, Viken og tidligere Vestfold, hovedårsaken til at bedriften måtte legge inn årene.
Manpower-sjef Maalfrid Brath melder om at regjeringens innstramminger i regelverket for innleie av arbeidskraft har gått hardt utover bemanningsbransjen. Ifølge Manpower er bransjen som helhet ned 25 prosent i fjerde kvartal i år sammenlignet med fjerde kvartal for to år siden. Og effekten av regelendringene har blitt akkurat den motsatte av det regjeringen selv ønsket: Antall ansatte i midlertidige stillinger har økt med 9,4 prosent.
– Vi synes det er merkelig at det er ønsket politikk fra en LO-støttet arbeiderpartiregjering at de foretrekker at mennesker heller blir ansatt i en midlertidig stilling enn å jobbe fast i bemanningsbransjen, sier Manpower-sjefen.
Vi synes det er merkelig at det er ønsket politikk fra en LO-støttet arbeiderpartiregjering at de foretrekker at mennesker heller blir ansatt i en midlertidig stilling enn å jobbe fast i bemanningsbransjen.
Maalfrid Brath, konsernsjef Manpower
Sykest i verden
Samtidig som norske bedriftsledere har måttet bale med disse utfordringene, har de også måttet håndtere verdens sykeste arbeidsstokk. Tall fra OECD viser at vi i Norge har verdens høyeste sykefravær. Faktisk er vi dobbelt så syke som svenskene.
I årets statsbudsjett er det derfor satt av totalt 247 milliarder kroner til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og utgifter til uføretrygd. I tillegg kommer bedrifters utgifter knyttet til fravær. Nav beregner dette beløpet til rundt 30 milliarder kroner årlig. Til sammen snakker vi, slik artikkelen "Sykefraværet er på nivå med full pandemi" viser, om en utgiftspost på nær 280 milliarder kroner hvert år. Da er ikke kostnader til tapt produksjon, redusert økonomisk vekst, vikarhjelp og overtidsbetaling til andre medarbeidere inkludert. Også her snakker vi milliarder.
Det er i hvert fall liten uenighet, så langt Kapital har greid å spore, om at alle disse ekstrakostnadene som pålegges norske bedrifter også virker kraftig hemmende i konkurranse med selskaper fra andre land.
Kapitals undersøkelser viser også at den såkalte exit-skatten heller ikke bare er en utfordring for rike bedriftseiere, men også for individer som har godt betalte, internasjonale stillinger og gjerne flytter mellom ulike land, eller norske virksomheter som ekspanderer og har behov for lokal tilstedeværelse i nye markeder i perioder.
Som vi også omtaler i artikkelen "– Vi lever i en kommuniststat", er et godt synlig resultat av den kraftig økende norske eierbeskatningen at en god del store formuer og flere små har blitt trukket ut av landet. Dette kan ramme ikke bare produktiviteten i Norge, men også investeringsnivået her, og således fremstå som ytterligere konkurransehemmende for norske bedrifter.
Akterutseilt
Også når det kommer til innovasjon blir Norge sakte, men sikkert, akterutseilt. I 2010 lå vi på en tiendeplass på rangeringen til World Intellectual Property Organization (WIPO) over verdens mest innovative økonomier. Siden har vi, til tross for en gedigen oljeøkonomi og en tilhørende god infrastruktur som følge av den, falt helt ned til 21. plass, bak samtlige av våre viktigste handelspartnere.
Rankinger som denne bør riktignok tas med en klype salt, og man kan også spørre seg om det egentlig spiller så stor rolle at Norge ligger på 21. plass, gitt vår råvareorienterte økonomi.
Likevel er trenden urovekkende, og rapporten er klar i sin tale på at vi bl.a. bruker vesentlig mindre penger på forskning og utdannelse enn de fleste sammenlignbare økonomier. Pisa-resultatene, som viser 15-åringers kompetanse innen matte, naturfag og lesing, er nedslående.
WIPO-rapporten viser også at finansieringsmulighetene for entreprenører heller ikke er spesielt gode, og trolig er dette noe av forklaringen på hvorfor Norge sliter med å dyrke frem “enhjørninger”, dvs. oppstartsbedrifter med markedsverdi over én milliard dollar. I mange tilfeller har vi kunnskapen, men vi sliter med gjennomføringsevnen.
For all del, det er flere statlige initiativer som støtter opp om oppstartsbedrifter. Problemet er at denne støtten i for liten grad baserer seg på finansielle og bedriftsøkonomiske kriterier. På denne måten skapes ikke langsiktige vinnere, og de statlige investeringsfondene tjener heller ikke penger.
USA innoverer
På sett og vis overrasker listen fra WIPO, for store deler av norsk næringsliv er uten tvil svært høyteknologisk, og norske ingeniører har et meget godt rykte internasjonalt. Norske selskaper er verdensledende på leting og utvinning av olje til havs, og teknologi spiller en nøkkelrolle i andre råvareindustrier. Eksempelvis har Norske Skog vist til at det ligger mer teknologi i et papirfly enn i en Boeing 737. Dette som følge av at den “gamle” papirindustrien angivelig er enda mer høyteknologisk.
Men ingenting av dette er vekstindustrier, snarere tvert imot. Mens vi snakker om hva vi skal leve av etter oljen, har svenske Spotify rukket å bli større enn Equinor målt i markedsverdi, og i Danmark snakkes det om BNP med og uten bioteknologigiganten Novo Nordisk.
Blant de 30 største børsnoterte selskapene i Norden er det nå bare to norske, Equinor og DNB, ifølge Bloomberg. Begge de to norske selskapene befinner seg i tradisjonelle næringer, mens våre svenske og danske naboer har greid å skape en rekke store teknologi- og farmasiselskaper. Dette skjer, ifølge DN, samtidig med at regjeringen kutter bevilgningene til forskning og utvikling, mens norske bedrifter ligger langt bak EU-snittet i satsing på både forskning og utvikling.
Denne utviklingen skjer samtidig med at USA utkonkurrerer Europa på innovasjon, og i internasjonale kretser harseleres det nå over at Europa regulerer mens USA innoverer.
Tre årsaker
For det første så har produktivitetsveksten i hele Europa flatet ut. Det er omtrent ikke produktivitetsvekst her lenger. Samtidig har den økonomiske veksten vært veldig mye lavere de ti siste årene, og det har vært underrekruttering.Sigurd H. Grytten, professor i økonomisk historie om de strukturelle utfordringene
Professor i økonomisk historie, Ola H. Grytten, peker på tre underliggende årsaker til det som nå utspiller seg i norsk næringsliv:
– For det første så har produktivitetsveksten i hele Europa flatet ut. Det er omtrent ikke produktivitetsvekst her lenger. Samtidig har den økonomiske veksten vært veldig mye lavere de ti siste årene, og det har vært underrekruttering. Dvs. det fødes for få barn. De tre faktorene – lav produktivitet, lav økonomisk vekst og underrekruttering – må vi se i sammenheng, forklarer professor Grytten.
– Når vi har underrekruttering, må vi egentlig ha stigende produktivitet for å kompensere for det, men det har vi ikke. Vi har det motsatte, og det er et underliggende problem som i grunn ikke er regjeringens feil. Det er altfor lett å bare si at det er Vedum som er slem når det er tiårige trender som slår ut her.
– Så, fortsetter professor Grytten. – Så har vi de mer nærliggende konkurranseforholdene som Kapital har vært inne på. Hvis vi trekker paralleller til tidligere kriser, så var det også under slutten av stagflasjonen og overgangen fra 1970–80-tallet veldig stor politisk utilfredshet, à la den vi ser nå. Det var stor utilfredshet med sosialdemokratiet, og vi fikk en høyrebølge over store deler av verden. Margaret Thatcher ble valgt til statsminister i Storbritannia i 1979, Ronald Reagan ble valgt til president i USA i 1980, og her hjemme ble Kåre Willoch valgt til statsminister i 1981. Mye av denne høyrebølgen skyldtes frustrasjon og sinne over at reguleringen hadde gått for langt. De greide ikke å takle stagflasjonsproblemene, og oljeprisen steg voldsomt. Det er kanskje den mest nærliggende historiske parallellen til det vi opplever nå. Men hvis du ser på en annen regjering som hadde en for radikal politikk, og som skapte enorm misnøye, så må vi altså tilbake til regjeringen Christopher Hornsrud-regjeringen som måtte gå av i 1928 allerede som følge av tiltredelseserklæringen.
Professor Grytten legger så til at store deler av den norske handelsflåten ble flagget ut til ulike skatteparadiser på 1970-tallet, og at det også var noen store næringslivsaktører som flyttet til Sveits og andre land etter 1980-tallet.
– Så i en historisk målestokk: Hvor sterkt er det opprøret som skjer i Norge nå?
– Det er vanskelig å si, men reaksjonene på dagens politikk med de massive utflyttingene vi har sett – det er svært. Og det at man arrangerer folkemøter mot skattenivået, spesielt mot skatt på arbeidende kapital, det er klart at det er en voldsom reaksjon. Den upopulariteten som regjeringspartiene møter nå, den skal du lete lenge etter.
Den upopulariteten som regjeringspartiene møter nå, den skal du lete lenge etter.
Ola H. Grytten, professor NHH
Gjennom næringslivets briller
Siden vi altså står i en historisk krevende periode for norsk næringsliv, har vi forsøkt å gjøre opp status for hvor hemmet norsk konkurransekraft faktisk er på en rekke områder, for så å snakke med sentrale næringslivsaktører for å høre deres tanker om hva som skal til for at vi i Norge skal kunne styrke konkurranseevnen vår ytterligere i årene som kommer.
Mange av dem frykter å bukke under dersom vi ikke klarer det.
